Kunsten å være steinrik

I den anledning jeg fortiden fyller store deler av hvetebrødsdagene mine med å samle grønne rubiner i et litt over gjennomsnittlig avhengighetsskapende 123-spill med navn Tower of Greed tenkte jeg at jeg idag skulle gi dere der ute et lite lynkurs i hvordan man håndterer det å være steinrik:

Men aller først tenkte jeg at jeg skulle fortelle dere litt om det nevnte internettspillet som har stjålet så mye av (skole)tiden min at selv den mest innbitte WoW-nørden på den vestlige halvkule fremstår som like disiplinert som en hvilkensomhelst løytnantmajor i den russiske hæren. Jeg har for lengst passert det nivået av spillavhengighetsskalaen hvor et game over ikke fører til mer enn et “ahh, jaja…” mens jeg klør meg lit lettere brydd i hodebunnen. Nei, nå om dagen følger et gamer over med seg heller groteske scener hvor jeg først banker knyttenevene så hardt i pulten at de i etasjen under sannsynligvis mistenker at noen har mistet et piano gulvet, før jeg fortsetter ballet med en leksjon om hvor mye kamelbjelle livet suger, og at de som lagde dette spillet burde stenges inne i en et bur i nordlige Sibir, der de skulle blitt torturert med stekespader og gamle episoder av “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” dubbet på indonesisk. Fortsatt litt å gå på før jeg kan toppe CS-spillerne, altså.

Men hva har så dette med rikdom å gjøre?, spør du. Svaret er at spillet i det store og det hele baserer seg på å bli steinrik. Du skal hoppe opp et tårn et tårn som er så høyt at selv de Lego-tårnene jeg lagde i barnehagen fremstår som knøttsmå, samtidig som du samler noen veldig dårlig tegnede grønne rubiner som atpåtil lager en så intens pipelyd når du samler dem at selv lyden av sirkelsag mot metallplate høres ut som Vivaldis femte symfoni i D-fur. Utviklerne har også gjort et hederlig forsøk på bakgrunnsmusikk, og til tross for at jeg kjenner aggresjonen og irritasjonen tyte ut av alle kroppsåpninger når bakgrunnsmusikken borer seg gjennom øregangen som en vassen stikksag, skal jeg la vær å utdype ytterlige av den enkle grunn at faktisk kan velge å skru av lyden på dataen din…

Det hele blir ikke nevneverdig mye bedre av at karakteren du styrer ligner skremmende mye på det som må være resultatet av en krysning mellom den lilla teletubbien og det irriterende eselet i Shrek, noe som på INGEN måte kan tolkes som et komplement. Faktisk vil jeg rolig anslå at figuren er satt sammen av like mange pixler som antall hjerneceller man trenger for å se forskjell på en blåhval og John Travolta, noe som igjen ikke er synonymt med blendende vakkert grafisk tilsnitt i dette spillet.

Alle irritasjonsmomentene til tross:  jeg har konsumert enorme mengder skoletimer på dette idiotiske spillet i det siste, ettersom skolen nå om dagen er omtrent like seriøs som Kristopher Schau etter en runde i minibaren på fjordhotellet i Mo i Rana.

…jeg merker jeg glemte helt hva jeg egentlig skulle snakke om idag, men det får vi ta en annen gang. For nå skal jeg ut på tur – adios!

Idyllisk

Spikermatte

Dette er en spikermatte:

Dette er en spikermatte mindre enn fjorten og en halv centimeter fra meg:

Det var da jeg hadde vært nede på kjøkkenet for å snekre meg en hydrogenbombe av en toast før jeg returnerte til det største skippertaket på denne siden av tusenårsskiftet at jeg la merke til den. Spikermatten. Min første tanke var at noen hadde tatt konspeptet med musefeller og blåst det opp slik at også brunbjørner og nesehorn gikk en utrygg tid i vente, men den gang ei. Etter å ha studert gapende på den med et blikk som ikke kan ha vært så mange kilometer fra det apatiske stadiet, gikk jeg ned for å hente meg en oppvaskehanske slik at nærkontakt av tredje grad kunne opprettes mellom meg og spikermatten.

Noen vil kanskje stille et spørsmålstegn eller fire til min noe abnorme fascinasjon ovenfor spikermatter, men faktum er at jeg har har filosofert over konseptet spikermatter omtrent helt siden jeg lærte meg grunnleggende fysikk i den form at nei, det går ikke an å slå på glassbordet i stuen med pappa sitt brekkjern.. Da jeg var liten gikk jeg alltid rundt og trodde at folk som lå på spikermatter ville transformere huden sin til rugkjeks innen veldig få mikrosekunder etter de la seg på matten, noe som igjen førte til at alle kroppens organer silte ut på en måte som kanskje hadde gjort seg best som en avslutningsscene i en veldig dårlig actionfilm med en Vin Diesel iført Jif mikrofiberklut og atomatgevær.

Men etterhvert som jeg ble eldre endret dette synet seg. Jeg begynte å se på Fakta på laurdag og Discovery Channel på TVen, og jeg så etterhvert så mange gamle arabiske menn med turbaner på størrelse med en middels stor bever og skjegg lengre enn Vøringfossen som lå på spikermatte at det mistet helt magien. Felles for dem alle var at de lå på spikermatten mens de så så avslappet ut at man kunne begynne å lure på om det var i liv i skroget. Til slutt kunne jeg ikke gjøre annet enn å konkludere med at en spikermatte og en Ekornes Stressless har mer til felles enn ein skulle tru, og at det trolig ikke ville være lenge til Bohus kom til å markedsføre spikermatter så tungt at selv varastyreformann i Pinsemenigheten i Mo i Rana går til anskaffelse.

Konklusjonen var altså at frykten for spikermatten synker proposjonalt med antall ganger facebooken din teppebombes av gratulasjoner fra folk du både kjenner og overhodet ikke kjenner (som kanskje er det blant det beste med å ha bursdag). Denne teorien ble imidlertid knust til mel det sekundet jeg la meg på spikermatten, etter anslagsvis ti minutter med nøling og pirking med oppvaskhanske. For maken til intens smerte har jeg trolig ikke kjent siden frisparket til Mats bestemte seg for å ta retning bjelleposen min en vakker dag i femte klasse. Smerten bredde seg kjappere enn en hissig anakonda i Amazonasskogen, og det tok ikke mange sekundene med smertelyder jeg ikke kan si jeg har vært bekjent av før ihvertfall, før jeg hoppet rundt på gulvet og tok på ryggen min som lite overraskende kjentes ut som en rugkjeks.

Det som forresten er veldig morsomt er at hvis du søker på “fakirseng” på Google, ramler det opp mange bilder jeg brukte på den forrige bloggen, av både julenissen, Kristian Valen og fire smukke dansebandgutter: http://images.google.com/images?hl=en&client=safari&rls=nb-no&um=1&q=fakirseng&sa=N&start=0&ndsp=20

Sminke…?

I mangel på noe passelig å skrive om måtte jeg idag ty til kontaktlisten min på msn for å finne et tema som trenger å drøftes her på faceboock. Ettersom Martine er journaliststudent og nettopp har skrevet sin første sak om at vår venn Kongen har klippet en snor til øredøvende applaus samt  mottatt en blomsterkvast av en jente med bunad og en gutt med flosshatt tenkte jeg at hun var rette person for jobben. Så;

“hva skal jeg skrive om på bloggen idag da?”

“sminke”

Jeg vil på ingen måte si at jeg brøt ut i en hysterisk feiringsseanse mens champagnekorken spratt og fjorten lettkledde damer serverte meg russisk kaviar og håndplukkede østers, men ettersom jeg er en person som i det minste liker å tro at jeg tar enhver utfordring på strak arm, bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk. Så mine damer og herrer, sminke!

Først og fremst vil jeg bare gjøre dere oppmerksom på at mine kunnskaper innen fagfeltet sminke er meget begrensede, og jeg vil strekke det så langt som å si at jeg kunne veddet min farmors undulat på at jeg innehar mer kunnskaper om for eksempel serbisk teppefletting de siste 200 årene. Men vi lar oss selvfølgelig ikke stoppe av det, og jeg vil nå herved utdype for dere mitt forhold til nettopp sminke:

Til å begynne med vil jeg bare si at jeg er en av de menneskene som mener at kombinasjonen hankjønn og sminke er en omtrent like dårlig kombinasjon som en festglad og lettere småbrisen nordlending og et trekkspill. Til tross for at jeg selv har figurert med sminke på kroppen ved flere… mindre heldige anledninger. Uten at jeg skal nøste for mye opp i det jeg vil karakterisere som traumefylte minner, kan jeg med hånden på hjertet bekrefte at konseptet sminke er noe jeg aldri mer vil assosieres med på noe som helst måte. Ikke bare føltes det omtrent like komfortabelt å ha på meg sminke som å dyppe hodet i et boblende syrebad, jeg sliter fortsatt med at bildene dukker opp i hytt og gevær. Enkelt og greit: nei.

Hvis vi skal bevege oss bortover mot den delen av temaet sminke jeg har langt varmere tanker om, er første stopp kjendiser uten sminke. Jeg skal være Chuck Norris nok til å innrømme at jeg er av den rasen som finner det vanvittig underholdene og ploge gjennom Se og Hør når jeg er hos enten mormor, frisøren, tannlegen eller på doen til en venn av meg jeg av sikkerhetsmessige årsaker ikke vil navngi her og nå. Og til tross for at jeg rett og slett ikke kan få nok av nyheter som “Prins Harry kjøper et grovbrød og en liter lettmelk i Spania – se de elleville bildene” og “Bli med hjem til Dan Børge Akerøs idylliske hytteparadis i Sunnhordaland” er det få ting som topper en god gammeldags “Her er kjendisene uten sminke”-sak. Ja, jeg vil ikke nøle med å si at endorfinene løper lettere løpsk rundt i systemet når jeg ser den ene kjendisen etter den andre ser ut som en sliten Frank Aarebrot etter et heller ublidt møte med en veivalser. Og her har dere noen smakebiter jeg googlet frem, selvom det bør noteres at jeg synes Se og Hør er hakket flinkere å finne uten-sminke-bilder:

Jeg har forresten oppdatert Profile og Settings-sidene der oppe et sted! Og siden bloggen er sprett ny, og jeg trenger sårt lesere, så er det heelt greit du som leser gjør meg en kjempestor tjeneste og reklamerer for Faceboock på ja, Facebook.  Det hjelper virkelig på!

So long!

Listetid: skikk og bruk på buss

Som vi alle vet kan konseptet buss by på blandete opplevelser. Enten du har sittet fire og en halv time i kø i en traffikkort på en buss og bare kjent den snikende følelsen av at tiden egler seg saktere fremover enn grandtante Turid i sin sprett nye Fiat Bravo bortover riksvei E18, eller du har måtte overleve en halv time lang busstur vedsiden av en eldre dame med parfyme tyngre enn en gjennomsnittlig stor flodhest, har du nok et forhold til nettopp busser. Her på Faceboock har vi imidlertid tenkt å gjøre opplevelsen litt lettere for deg ved å tilby deg et grunnkurs i bussvettregler. Enjoy:

Bussvettregel 1: analyser bussjaføren før du angriper

Som kjent finnes det en rekke forskjellige bussjafører der ute, og som kanskje enda bedre kjent, gjelder det å tilpasse seg hvilken art du har med å gjøre. Noen arter, liker for eksempel at du spør om bussen kjører til det og det stedet, til tross for at dere begge vet veldig godt at den gjør det. Da kan nemlig bussjaføren sveive igang en frekk liten vits fra sitt trolig enda frekkere vitselager, som for eksempel denne lille smygeren “om jeg går til Smørås? Nei! men jeg kan jo kjøre dit! høhø!”. Her gjelder det imidlertid å være på vakt, for om du ikke bryter ut i hysterisk latter innen veldig få nanosekunder kan det gå mot vekslepenger i form av enkroninger og femtiøringer.

Er det dessuten essensielt å kunne analysere og lese fienden (les: bussjaføren) såpass hurtig, at du allerede før du kommer i angrepsfasen vet om arten er mottakelig for spørsmål om hvor bussen går eller ikke går. Det har nemlig vist seg at bestanden bussjaføren som reagerer risting på hodet og sure kommentarer om at du får “lese bussruten sjøl” har vært fremtreden de siste årene. Et hurtigtriks når det gjelder analysering av bussjafører er at bart i de fleste tilfeller betyr at det kommer en vits når du minst venter det, mens glattbarbert betyr at det gjelder å opptre så disiplinert at selv den russiske hæren fremstår som fjorten rimelig bedrukne casanovaer i full vigør på en dansegalla nær deg.

Bussvettregel 2: finn deg din make, og velg med omhu

Det var da jeg satt inne med influensa og gjorde desperate forsøk på å kvele tiden med programmer om biller og frosker i Amazonasskogen på Discovery Channel, at det slo meg. Det er skremmende mange paralleller mellom parringssesongen til en kjøttmeis og det å kjøre buss. Niks, for der den mannlige delen av kjøttmeispopulasjonen jobber dag og natt for å bygge et reir som får de andre kjøttmeisene til å se ut som Jahn Teigen i leopardmønstret spandex når de kvinnlige kjøttmeisene kommer for å finne seg en make, gjør vi mennesker mye det samme når vi ferdes med buss.

Ja, for på samme måte som når de kvinnelige kjøttmeisene velger sin make etter hvem som kan stille med det grommeste reiret velger vi bussreisende oss våres make ved å sitte oss vedsiden av den passasjeren som det ser ut til at er minst sannsynlig at vil prøve å starte en samtale med deg. For det er nemlig slik at de offisielle retningslinjene for buss strengt påpeker at small-talk med fremmede på buss er omtrent like akseptert som bananlikør og sviskevodka i ditt lokale bedehus. En undersøkelse foretatt i 2004 viste for eksempel at 84% av de spurte heller ville sitte vedsiden av en småhissig Josef Stalin iført håndgranater og kjøkkenkniv, enn en person som prøver å småpludre litt om hvor fint vær det er meldt til helgen.

Bussvettregel 3: pling!

Når det gjelder plinging på bussen verserer det er en stor uenighet og splittelse blant bussere verden rundt, over når det er akseptert å plinge på bussen for å signalisere at du har tenkt deg av det motoriserte fartøyet. Personlig er jeg av dem som kjenner endorfinene løpe løpsk i systemet hver gang jeg får sjansen til å plinge så tidlig som flere hundre meter før jeg skal av, og uten at jeg skal dra det for langt vil jeg faktisk sammenligne det med følelsen av å høre lyden av menn med handsfree og litt for stripete skjorter som oppdager at den røde varebilen laget en bulk i Mercedesen da den gjorde et heller pinlig forsøk på lukeparkering.

Det finnes imidlertid mennesker på denne kloden som ikke følger meg like godt på den, og en av dem er min kjære dommerfadder som kommer for å se kampene jeg dømmer en gang i blant for å klø seg godt i skjegget og lure på hva i all verden jeg gjør med fløyten i hånden når samtlige spillere der ute kan reglene bedre enn meg. Han hevder selv at han i utgangspunktet ikke er noen rasistisk person, men at han selv kjenner raseriet boble som en kokende gryterett når disse “jævla innvandrerne kommer her og plinger på bussen før vi andre for tenkt oss om”.

Her er det altså ingen fasit, men mitt personlige tips er å plinge tidligst mulig, for å så feie blikket triumferende over bussen.

Farvel!

Petter is: ny blogg!

Vær hilset, og måtte fred være med dere alle, mine apostler! Etter en heller lengre periode der bloggen har ligget i en dypere dvale enn det jeg selv lå i da jeg fikk gleden av å overvære min gamle historielærers tre timer lange foredrag om det sveitsiske lommeurets historie (med en ekstra fordypningsdel om hvordan bruskbein fra gamle sjimpanser ble brukt som byggemateriale i langeviseren), er tiden nå moden for å vekke liv i bloggingsen igjen. Og for de av dere som var såpass oppmerksomme at dere greide krimgåtene i Donald uten å verken lese svaret, google eller slå lettere febrilsk opp i Store Norsk Leksikon – ja, jeg har skiftet design!

Og ikke bare design heller, faktisk. Nei, for ikke bare var jeg litt smålei “forvirret”-konseptet,  jeg hadde gode grunner til å tro at sentrale aktører innen Google-konsernet hadde det veldig gøy på jobb ved å danne en hemmelig konspirasjon imot meg, som gjorde at søkeord som leker seg frekt over syvtallet på hornyskalaen viser dem direkte til den gamle bloggen min. Det var omtrent da jeg skjønte at det var på tide med nye utfordringer, og “faceboock.wordpress.com” ble satt til verden. Dette betyr selvsagt at ikke en dritt kommer til å forandres fra forrige gang, omtrent akkurat som når bonden sitter og klør seg godt i skjegget og oppdager at det å male huset mosegrønt kanskje ikke var like fint som det så ut i Jotun-katalogen likevel.

Men hvorfor akkurat “faceboock”? Vel, som noen av dere kanskje har registrert allerede går det – hvis du lar fantasien gå mer eller mindre agurk – an å trekke visse paralleller til en annen side som svever i den store interveven. Denne nettsiden huser både store og… mindre store øyeblikk i menneskets historie, der up-close bilder av individer med så mye sminke at selv Michael Jackson fremstår som et naturprodukt, akkopagnert av anslagsvis 217 kommentarer skrevet på et kryptisk språk der store deler av kommunikasjonen baserer seg på “<3″-tegn og en grammatikk som ville fått enhver form for Ivar Aasen til å bryte sammen i krampegråt. Dette har jeg planer om  å mobbe pittelittegrann.

Ellers vil jeg bare påpeke at jeg allerede nå angrer på navnet jeg ga bloggen, ettersom meg og Elisabeth var enige om at det ikke bare ga dyslektiske vibber med sine nærmest pinlig mange runder former på i “boock”-delen, men også fordi det er på grensen til fysisk vondt å lese. Jeg hadde strengt tatt sett for meg at jeg ikke skulle angre bittert på bloggnavnet før rundt middagstider imorgen, så sånn sett ligger vi foran skjema. Den gode nyheten er imidlertid at jeg regner med at de rundt 11 og en halv leserne jeg regner meg jeg har, kommer til å gå feilaktig inn på denne bloggen når de egentlig skal på facebook, noe som igjen fører til at jeg lurer til meg lesere på meget snuskete vis : )

Ciao!

Hello world!

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!